Tilbake til Italia
 

Italias regionale økonomi: et klart skille mellom Nord- og Sør-Italia
Det er ytterst viktig å understreke at fundamentet for den italienske økonomien er små og mellomstore bedrifter. Disse bedriftene er ofte familie-eide og er sentrert i Sentral- og Nord-Italia. I internasjonal målestokk har Italia relativt få store multinasjonale selskaper.
Likevel er den italienske økonomien den tredje største i eurosonen. Det er spesielt regionene Veneto og Lombardia som stiller sterkt økonomisk: disse to regionene utgjør et av de rikeste og mest produktive områdene i EU.
Det tradisjonelle skillet mellom nord og sør i Italia er hovedsaklig myntet på et økonomisk skille mellom det industrialiserte nord og det landbruksbaserte sør. Dette skillet har røtter langt tilbake i historien. Etter at Italia ble samlet 1870 siktet Nord-Italia seg inn mot en kontinuerlig industriell og økonomisk utvikling i takt med Nord-Europa.
Sør-Italia ble hengende etter fra første stund og har vært en betydelig mottaker av EUstøtte i mange år uten at det har hjulpet sør til å ta igjen det økonomiske og industrielle gapet i forhold til nord.
I Nord-Italia er befolkningstettheten høyest og det er her kjøpekraften også er sterkest.
De regionale forskjellene mellom Nord-, sentral- og Sør-Italia gir seg uttrykk både i utgiftenes struktur og nivå.

• Gjennomsnittlig månedlig forbruk er 516 Euro høyere i nord enn i sør.

• Forbruket av matvarer ligger på så å si samme nivå, det er særlig andre varer enn mat som skaper forskjeller. Forbruket til bolig, transport, fritid og helse er betydelig høyere i nord enn i sør. Midt-Italia ligger på et middels nivå i forhold til nord og sør.

• På et nasjonalt nivå utgjør forbruket til matvarer 19,1% av gjennomsnittligmånedlig forbruk, mens tilsvarende tall er 17.2% i nord og 23% i sør.

Utviklingen i italiensk BNP i løpet av 2000 fulgte som forventet en stigende kurve.
Lavere arbeidsledighet og derav følgende høyere disponibel inntekt og kjøpekraft har igjen ført til høyere privat konsum.
Italiensk BNP i 2000 var 2.257 milliarder lire (1165,6 millioner Euro), som gir en BNP pro capita på ca. 39 millioner ITL (20.142 Euro).
I følge CIA World Factbook fra 1999 holdt Italia 21.plassen på verdensbasis med 20.800 $ i BNP pro capita. Til sammenligning lå Norge på 8. plass med en BNP pro capita på 24.700 $.

Den politiske og økonomiske situasjon i Italia
Våren 2001 overtok den nye Berlusconi-regjeringen makten, støttet av koalisjonen La Casa Della Libertà (Frihetens hus), etter en hard valgkamp hvor sentrum/venstre koalisjonen Oliventre-alliansen endte opp som den tapende part.
Et positivt trekk i den italienske økonomien er at man opplever en fortsatt nedgang i arbeidsledigheten ( et landsgjennomsnitt på 9,9% i annet kvartal 2001), noe som gjør at Italia, som hittil har hatt den høyeste ledigheten i eurosonen, nå nærmer samme nivå som Frankrike og Tyskland. Problemet er fortsatt størst i sør, hvor arbeidsledigheten (i 2000) ligger på hele 20,3% mot 4,25% i nord.
De siste årene på 1990-tallet var preget av en sterk tendens til økt privatisering også av tradisjonelle statlige foretak. Staten har fortsatt store og ofte største eierandel, men har lagt ut aksjer til privat oppkjøp. Banksektoren som før var fragmentert og ineffektiv, har konsolidert seg, og store industri- og finansgrupper er i ferd med å gjennomgå omfattende restruktureringer. I budsjettet for år 2001 ble det gitt skatteletter og insentiver til næringslivet, i tillegg til generelle skatteletter.

 

Tilbake til Italia
 
 

TOP